India

27 desember 2016 reiste jeg med kone og barn til Kerala i India.
Her er dagboksnotater, fotografier og filmer fra reisen.

These are diary notes (in Norwegian), photographs and films from a trip to Kerala, India 2016–2017.

27/12 2016
Sitter i et fly. Igjen.
Denne gangen for første gang til Asia. Til India.
Til Kerala.
Det er fremdeles rart å reise med fly. Det å bare være mens jeg forflyttes så langt. Jeg synes det er… fantastisk. Og så rart at alle andre ser ut som at de tar det for gitt.
Og jeg tenker på belastningen dette er på jordens luft og atmosfære. Og at det er større risiko for blodpropp når man flyr, og at mine gener kanskje gjør meg mere disponibel for blodpropp.
Og jeg tenker på at det er bra å drikke mye vann når man flyr. Men mest tenker jeg at det er så usannsynlig at jeg befinner meg her oppe.
Jeg har lest et sted at det til en hver tid befinner seg 4 000 000 mennesker oppe i luften. Eller er det 5 000 000?
Jeg tenker på den scenen i boken ’De usynlige’ av Roy Jacobsen da en av de boende på øyen så gjennom en kikkert. Hvor uforståelig det var. Og skremmende. Og følelsen av noe forbudt. Å kikke uten å være der. Og at konklusjonen var å ikke bruke kikkerten. At det var feil, naturstridig. Hva var dumt med å ikke bruke kikkerten? Kunne de ha det bedre med livet hvis de ikke hadde lagt den unna? Hvordan hadde det vært hvis vi hadde reagert på samme måte med å fly? Å bruke motor.
Her sitter jeg i luften over innsjøen utenfor Baku. I en mørk flykabin der mange sover, andre ser på en skjerm og andre prater med lav stemme. Om bare 2 timer og 52 minutter er vi i Dehli.
Inn over en ny kyst. Et nytt land. Et fremmed landskap. Bor det noen der nede? Hva gjør de nå kl 22.40 på en mandag? Turkmenbasi under oss til høyre, i følge skjermen på stolryggen foran meg. 11 256 meter ned til havsnivå. Askabat. Gazanjyk. Det animerte landskapet på skjermen som viser hvor flyet befinner seg ser eksotisk og ugjestvennlig ut. Et slikt landskap jeg forbinder med Afghanistan, landskapet der bin Laden gjemte seg. Fremmed. Krevende. Tørt. Steinete. Like forskjellig fra det skandinaviske som jungel eller ørken.

28/12 2016
Langs veien fra flyplassen til hotellet i Cochin, ca 45 minutter i taxi (320 kr) var det så mye nytt og uvant å se at jeg tenkte at jeg allerede hadde minner fra hele ferien. Trafikken, folk på gaten, bygninger, kyr og geiter, manuellt arbeid eller salg av frukt eller småsaker ved veikanten.
Vel etablert på hotellet hvilte vi noen timer før vi ga oss ut i Fort Cochin.
Enda mere minner fyller hodet.
Nå er det kveld og vi er alle trøtte etter mer enn 1/2 døgn på reise, som ikke ga oss nattesøvn.
Nå sovner jeg…

29/12 2016
Det føles som at i går var i forgårs. Masse folk, masse, trafikk, geiter, turister, farger, lyder, lukter, ting, skilt…
Og opplevelser, inntrykk.
Minner.
Jeg er, følger med flytet, vurderer ikke, synes ikke, er del i det organiske her, der alt er i bevegelse og anpasser seg til alt. Få regler (følges) men alt flyter på. Og jeg føler meg allerede vant.
I morgen tidlig reiser vi til Tholpetty i Wayanad, høyland, fjell, natur. Ro?
Først tog, så buss og kanskje buss igjen. Reise.

31/12 2016
Skrev ikke noe i går, gikk å la meg med sterk hodepine.
Hele dagen reise.
Rickshaw, båt, rickshaw, tog og taxi. Hele reisen ca 12 timer, siste bilreisen 5 timer…
Togreisen var mest givende, så mye å se på! Deilig å stå i åpen dør når toget kjører.
Folk over alt. Ingen tom landsbygd. Småskalighet. Manuell tilværelse.
Og det som vi ofte kaller for kaos, men som jeg opplever som organisk orden.
Fascinerende.
I dag sove-morgen. Og så tur til Iruppu Falls, en hellig (liten) foss, som vi dusjet i. Og lunsj som vi spiste med hendene.
Så mye her som er nærmere vår natur enn det regulerte Skandinavia tillater. Det er også befriende at jeg ikke kan late som at jeg ikke er turist. Og samtidig flyte med i det organiske uten å bry meg om å bli betraktet.

15_81_09.jpg

1/1 2017
Å sitte i en jeep i mørk kveld i fjell-jungel 15 meter fra en elefant…
Og like nærmt en bøffalo.
Å stå under en liggende nymåne ved et 5 000 år (!) gammelt hindu-tempel.
Å dusje i en hellig foss sammen med tilreisende indier som ler, roper, poserer for nære og kjære med smartphones.
Å spise tre hjemmelagete måltider om dagen, laget av Venu, den smilende, pratende, hardt arbeidende verten for det lille guesthouse der vi bor.
Å sitte på trang buss blandt lokalbefolkningen som ikke har råd til eget kjøretøy. Smil med bare et par tender i munnen.
Kaffebusker, pepper, ingefær, gummi, teak…
Å være en familie, barna like fantastisk på hver sin måte.
Å spise lunsj i en landsby, spise med hendene.
Å stå ved et lite bål kl 23.00 31/12 2016, og litt senere sitte alle fire i en seng på det små-kalde rummet til barna og spille kort frem til kl 24.00.
Å legge seg litt for sent og gå opp litt for tidlig, etter att ha frosset om natten, for å dra på safari.
Å skrive dette!

2/1 2017
7–8 km vandring langs vei gjennom landsbyer og ris- og kaffe plantasjer. Vi var eksotiske, fikk nysgjerrige blikk og noen ’Good morning!’. Givende for oss alle fire å se hvordan landsbybefolkningen bor. Et høydepunkt på denne reisen.
Og senere, ny nattsafari langs riksveien. Elefanter på samme steder som i går. Like mektig.
Men så… en leopard. En leopard! Langs veien…
Og det fine landskapet.
Vår vert Venu har vært super. Vennlig, generøs og blid. Og så mye mye god mat han har laget. Og fortalt om hvordan han lever og hvor enkle kår og dårlig økonomi han har. Vi har betalt for alt i dag og gitt godt med tips (etter indisk målestokk) til både ham og de andre som har servet oss.
I morgen lang reise tilbake sørover. 

3/1 2017
Reisedag. Bil og tog i ca 10 timer. Tog i vogn uten glass i vinduene eller aircondition. 80 kroner for fire billetter…
Jeg er glad for at vi alle fire flyter med, blir en del av omstendighetene.
Nå er det godt å ligge i seng og vite at vi ikke skal avgårde på noe tidlig i morgen.

 

4/1 2017
Bungalow, basseng, aircondition, wifi på en inngjerdet resort. En liten enklave for de som har råd. Vi har råd, vi er millionærer her i India. Sjefen her spør oss med jevne mellomrom om vi er happy. Servitøren i matsalen står ved vårt bord mens vi spiser. Her er det service. Og som oftest på slike steder, livløst. Dagene hos Venu oppe i Tholpetty… Der var vi mitt i Livet. Levende.
Tre dager her i Alappuzha og så videre til Varkala.
Rolig formiddag i dag.
Morgenbad i bassenget før frokost. Lese nyheter på internet for første gang siden 30/12.
John Berger døde 2/1. Vemodig. Han var jeg glad i, trist, men han var 90 år og selv fornøyd med å ha levd så lenge. Jeg har med meg hans Confabulations, det blir med andre følelser jeg leser videre i den…
Kulturen her i Kerala, som jeg opplever den, er som språk fra en annen språkgruppe enn min egen. Det hadde jeg også forventet, det var derfor vi reiste hit, for å oppleve andre måter å leve og gjøre enn her i vest. Men å se det på tv, å lese om det, er ikke å forstå det. Å oppleve det er å forstå det bortenfor intellektet. Fakta er ikke liv. Opplevelse er liv. Å oppleve hvordan så mye eksisterer, virker, pågår sammen uten floker, uten konflikter. Regler her er ikke det regler er i min kultur. Som i trafikken. Ingen fartsgrenser, ingen høyre–regel, ingen regler for forbikjøring, osv. Men allikevel fungerer det. Det flyter på, anpasser seg. Det er organisk orden. En pågående tilpassing til omgivelsen. Både i trafikken og ellers. Ingen blir irritert eller krenket av det som er uforutsigbart, slik så mange blir hos oss. Denne kulturen føles så mye mere human enn den regulerte jeg lever i.
Er det mulig å få bort forurensingen i denne kulturen? Vannet, noen sa at 60–70% av vannet her er kontaminert. Og luften, mange dieselbiler uten filter, mopeder, rickshaws… Og boss som kastes på gaten og i naturen. I landsby–området vi gikk gjennom i forgårs var det ikke noe boss…
Folk er renslige, men i byene og langs veiene er det boss over alt. Renhet og skit, side ved side. Primitivt og utviklet, side ved side. Fattig og rik, side ved side. Muslim, hindu, kristen, side ved side. Blandet. Over alt.

5/1 2017
Mangroveskog i går. Oter, skilpadder, øgler store som iguana, kingfisher fugl mm. Og jungel.
Lukt, lyder, fuktighet og varme.
Jeg fant en fin sommerfugl vinge.
I dag en hel dag i båt rundt i kanalsystemet blant rismarker og valler med hus der ris bøndene bor. Småskalighet. Og, i hvert fall tilsynelatende, ingen behov for å optimere, forbedre, effektivisere, i motsettelse til hos oss. Og kanskje det er en del av grunnen til forskjellene, i både utvikling og stress. Er det bedre, mere humant, å ha bekvemmeligheter, dippedutter, myk seng, masse kjøkkenutstyr, for lite tid og for mye stress, enn enklere kår, mere tid og mindre stress?
Hva er det å være menneske? Jeg lever i en alienert kultur. Alienert fra natur, naturlighet, forutsetning for å leve som menneske uten amputasjon.
Her er virkelig ikke alt bra, det er det ikke noe sted. (Hva er forresten bra?) Men denne kulturen fremstår for meg som mere human enn den jeg lever i. Jeg opplever at vi har sprunget forbi oss selv i vårt strev etter forbedring. Vi har nesten utryddet småskalighet. Og bare en liten del av hverdagen inneholder manuelle moment. Derav mange problem, så vel individuelle som globale.
Kan vi snu dette? Styre til siden og skape mere småskalighet igjen? Til et mere manuellt liv? Kan menneskerasen overleve seg selv uten småskalighet? Hvordan skal jeg skape mere av det i mitt liv? For oss og for andre.

6/1 2017
En dag som virket tom når jeg så mot den i går, men som ble like bra som alle de andre dagene her i India.
Hotellets daglige leder har vært vert for oss stort sett hele dagen. Han tok oss til det lokale hinduiske tempelet, som vi fikk gå inn i (først Malte og jeg i bar overkropp, deretter Vida og Eli med med trøyer på…), og forklarte en del saker for oss. Blandt annet historien om Ganesh. Og vi fikk med oss velsignete halsbånd.
Senere dro han, Malte og jeg til et tettsted der Malte og jeg fikk hode–massage hos en frisør.
Ingen andre hvite enn oss her, akkurat som i Tholpetty. Vi er hele tiden blandt lokalbefolkningen når vi er utenfor hotellet.
I morgen videre til Varkala. Siste stopp før hjemreise, fem dager igjen. Av en reise der hver dag har vært veldig givende. Til og med første dagen når Malte var trøtt og dårlig pga for lite søvn på flyet og for lite mat (= veldig dårlig humør – ‘Jag vill hem, idag!’). Og den andre dagen når Eli var magesyk av noen skalldyr hun spiste første kvelden.
Å gi en slik reise til barna!

8/1 2017
Reisedag i går, føles som at det var i forgår.
Det ble et kultursjokk å komme til Varkala. Her er det mest europeiske turister (vi bor ved North cliff), fullt med butikker for turister, restauranter med mat fra både Asia og Europa, flust med tillbud om yoga, ayurvediske behandlinger og cooking-clases.
Fra indiske landsbygden til europeiske turister. Popmusikk og alkohol. Tilbake til Vest, med touch av India. Hvilket jeg ble nedslått og provosert av i går. Måtte jobbe en del for å nøytralisere meg, noe jeg klarte etter et måltid mat…
Bedre i dag. Nå er jeg her. Og familien trives.
Bassenget var skuffende, vannet var ’tørt’. Det sved i øynene slik at det ikke var mulig å holde dem åpne under vann. Ikke pga salt eller klor. Vet ikke hva.
Men havet! Det Asiatiske havet. Så mildt. Og dønninger! Vi har kropps-surfet og tumlet rundt i flere timer. Og blitt røde på overkroppen. Og spist god mat. Og bestilt håndlagete sandaler for 250 kr stykk. Og kjøpt Ganesh-smykke til Malte av en indisk håndverker fra Kashmir som har familiemedlemmer som bor i Bergen. Han har gått Stoltzen i 2016 og skal gå 7–fjells turen 2017. God selger, vi betalte Norge-pris for smykket, 600 kr…
I morgen skal jeg på ashtangapass kl 08.30. Skal bli deilig å gjøre asanas igjen, har bare gjort litt solhilsener siden vi kom til India.
Hver plass har sin utgångspunkt.

9/1 2017
Elefant riding med blandede følelser. Angrer ikke, men hadde ikke gjort det hvis jeg hadde hatt mere tid til å reflektere. Fem minutter etter at vi klev ut av rickshaw’en satt vi på elefantryggen. Tidenes eldste selge-triks – ikke gi kunden tid til å tenke…
Dyr i fangenskap som vi bruker for fornøyelse. De så ikke ut som at de led, bortsett fra at de var bundet fast med kjetting, men hvem vet?
Store dyr. Vakre, som alle andre dyr. Men å først se dem i naturlig miljø, egne, som i Wayanad, og så i dag, fastbundet, styrt, en turistattraksjon som man kan ride på og ta nærbilder av med en iPhone… Nei.
Senere i dag en time i havet, tumlet rundt i store bølger. Hadde svømmebriller på. Å ligge under overflaten og se opp når dønningene brytes, en eksplosjon av små, hvite bobler. Og bli kastet rundt, tumlet. En slik opplevelse!
Og videre til ayurvedisk helkroppsmassage som var… ok. Når jeg gikk ut fra behandlingen fikk jeg samme tanker som første (= forrige) gang jeg lot meg helkroppsmassere, på Grand Canaria forrige jul: det var ok, ikke mer. Jeg har det bedre i kroppen og er mere avslappet etter et ashtanga-pass.
Apropos yoga, i morges gikk jeg til feil yogarum. Havnet på hatha-flow i stedet for på ashtanga vinyasa… Og ble påminnet om hvor bra ashtanga er. Så rund, sterk, organisk og… komplett.
I morgen går jeg til rett rum.
Nå trøtt i en seng med små små maur. Ikke mange, i følge Eli som sov med Malte i denne sengen i går, var det ganske mange da – som hun drepte. Hittill i kveld bare 5–10, som vi begge har tatt livet av. Ikke rett å ta liv, nei. Har ikke gjort det på veldig lenge, men jeg hadde ikke kunnet sove i denne sengen (den eneste aktuelle) i natt hvis jeg ikke hadde deltatt i elimineringen. Og ikke hadde det vært minde feil hvis jeg hadde latt Eli ta alle…
Nå trøtt. Skal koble ut maurene og sove.

10/1 2017
Nest siste hele dag i Varkala. Vi begynner alle å nærme oss hjem. Er ikke helt der enda men kan ane Stockholm i horisonten. Vår tilstand har begynt å forandre seg, men vi er fremdeles mest her.
Jeg var på ashtanga i morges og ble nesten like skuffet som i forgårs. Etter lang inledning med små-øvelser ble det led primary der vi gjorde hver 5.–6. asana. Jeg hadde gledet meg til å gjøre hele serien men det ble altså enda et amputert og ujevnt pass. Men men, snart er jeg hjemme igjen på shalaen.
Ellers mest en badedag. Havet, bølgene, like storslaget som i går. Tumle rundt i bølgebrus!
I morgen siste bad, litt handle, ny ayurvedisk behandling, kizhi, for kroppen generellt og min vonde arm spesielt, og pakking. Om mindre enn tre døgn er vi på andre siden av jorden…

11/1 2017
Av og til har tanken ’jeg er i India’ dukket opp. Den er vanskelig å gripe. Selvfølgelig. Jeg befinner meg jo ikke i India, jeg befinner meg i verden. Og strever etter å snart komme dit at jeg bare befinner meg. Og siden at også ’jeg’ er borte – å bli ett med befinne.

11/1 2017
Rolig dag. Andre kizhi behandlingen, håper det hjelper for armen. Skal hvile den i 4–5 dager og ta noen urtetabletter, så skal den være bra igjen.
Ellers bad, mat, handle småsaker til folk hjemme, ta ut penger i bankomat (betalte hotellet med kontanter. Maks beløp per uttak er 4.500 rupies. For hotellet og alt annet til vi flyr hjem måtte vi gjøre 13 uttak…), og pakking.
Når vi badet i havet – like deilige bølger som de andre dagene – opplevde vi så sterke strømmer at vi ble redd. Plutselig var vi lenger ute enn der vi kunne stå på bunn. Når vi skulle svømme inn klarte ikke Malte å svømme fort nok, så han drev utover. Han måtte legge seg på min rygg for å komme inn. Skremmende for alle, men mest for Malte, som ikke ville bade mere i havet etter det. Men det gjorde vi allikevel. Holdt oss lenger inne og hadde det snart like gøy.
I morgen taxi til Trivandrum, der vi har tenkt å gå på museum over Keralas historie, og handle klær på Fab India.
Kl 20.00 skal flyet mot Mumbai lette. Siden videre til München og så Arlanda. Lang nattflyging, bra planlagt av Eli.
Nå lese og sove.

13/1 2017 (kl 01.45)
Det er merkelig å fly.
Å sitte i denne enorme flykropp, full fart og så løftes av bakken. Suse over land og hav uten å merke noe. Fra Mumbai til München på 9 timer. En drøy arbeidsdag for en ansatt i Sverige.
Siste dagen i India ble en dag i Trivandrum, med alt en stor by i India er. Det ble en bra avslutning, full rulle, masse folk, lyder, eksos, mangfold.
Reisen i India tok definitivt slutt på flyplassen i Mumbai. Der var vi plutselig på alle verdens store flyplasser. En egen kultur. Livløs. Men fin arkitektur.
Å reise bort fra min egen kultur, som til Tholpetty, ga mersmak. Det var verdt tiden og pengene (men ikke miljøbelastningen), på mange måter en befrielse. Vår kultur er ikke lenger så mye å være stolt av…

13/1 2017 (kl 21.51)
Ca en time etter at flyet lettet fra Mumbai begynte Malte å kaste opp. Sterke kramper i magen, oppkast og diaré stort sett hele flyturen til München.
Litt bedre i München, bare to oppkast, og enda litt bedre på flyet München–Stockholm. Sov en del. Men helt utmattet og ganske dehydrert, og søvn brist. Vel hjemme ca kl 13.00 spiste han litt eple og drakk litt vann før han sovnet. Da han våknet etter ca 90 minutter var han stiv i kroppen, hadde veldig høy puls, orket ikke å reise seg og var knapt kontaktbar. Ringte først Vårdguiden, som rådet meg til å ringe 112 for ambulanse.
Da ambulansefolkene kom etter ca 20–30 minutter var han litt piggere, kunne prate og løfte både ben og armer uten problem. Bra å få vite at bare vi får i ham drikke og mat så blir det bra. Og det har vi forsøkt. Han har fått i seg en del væske–erstatning og vann, pluss noen kjeks. Og sovet.
Eli har sovet på sofaen i kveld mens jeg har sett dokumentar om Bowies siste fem år.
Nå ligger jeg i Maltes seng, Malte og Eli ligger i vår seng, Vida i sin. Snart, endelig, sover jeg.
I morgen er det lørdag, i dag fredag 13. januar 2017.